Så, altså: Fremskrittspartiet. Er det et mykfascistisk parti som livnærer seg av mistenksomhet, nedoverspark og forakt for en svakhet (ikke glem Harald Ofstads bok) som velgerne ikke forstår at de selv kan bli de neste ofrene for? Altså et white trash-parti som er avhengig av at velgerne har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser?
Eller er de, som mange norske politikere fra andre partier bedyret etter forrige valg (hei, Jensemann! Hei, Anne Holt!), fullkomment respektable og et demokratisk parti i den beste tradisjonen etter opplysningstiden? Ikke et ord om at terroristen Breivik hadde vært et lojalt medlem av partiet i mange år? Mange husker at formann Jensen harmdirrende slo fast at ‘dette er et angrep på Norge’ etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet, men vi husker også at hun ikke gjentok setningen etter at det ble klart at terroristen var et av hennes egne sorte får. Riktignok gikk Breivik fra høyrepopulisme til høyreekstremisme da han mistet troen på demokratiske institusjoner, men grensen kan i praksis være hårfin.
I Norge har det vært mye forargelse over utenlandske kommentatorer og analytikeres dom, som har påpekt at FrP tilhører samme politiske familie som Geert Wilders, Marine LePen, Pia Kjærsgaard og Sverigedemokraterna. Men ingen har klart å vise hvordan FrPs politikk og menneskesyn skiller seg fra andre høyrepopulisters. De liker bare ikke tanken på at Norge har invitert en så illeluktende gjeng inn i regjeringen. Når FrP-politikere distanserer seg fra f.eks. Wilders, noe de gjerne gjør om de blir spurt, kan det ikke skyldes annet enn at de enten ikke har lest sitt eget program, sine partifellers uttalelser eller Wilders politiske ideologi. For det er nesten umulig å se noen forskjell. Det blir litt som når “Human Rights Service” sier at de bare er en menneskerettighetsorganisasjon med særlig interesse for kvinners rettigheter. Hallo, liksom. Har ingen vært innom nettsiden deres noen gang?
Fremskrittspartipolitikere i obskure politiske posisjoner, som kommunestyrer og Stortinget, utbryter jevnlig at de forakter mennesker som ikke ligner på dem selv, vanligvis på Facebook. Det siste eksempelet jeg kommer på er karen fra Hedmark som ønsket å gjøre fylket Musselmannfrei, men en kar fra min nabobydel, den ikke ukjente Christian Tybring-Gjedde, gjør sannelig også det han kan for å spre lummer mistenksomhet overfor folk som ikke ligner på ham selv, og den åpenbart velfødde fyren er frekk nok til å sippe offentlig og fremstille seg selv som offer (‘Muslimene truer min kultur, buhu, jeg er redd’). Sist jeg så etter satt mannen på Stortinget, som representant for et av de to regjeringspartiene. Riktignok har Tybring-Gjedde alltid blitt svar skyldig når han er blitt spurt om hva denne norske kulturen består i, den som er så truet av disse rare folkene som har flyttet hit. Dette minner om formann Jensens taushet da hun ble spurt hva hun konkret hadde i tankene da hun, askegrå i fjeset og med bekymringsrynker til langt over hårfestet, snakket om snikislamisering. Men begge holder stadig fanen høyt hevet. Disse eksemplene beviser ikke at Fremskrittsparti-politikere er uintelligente, men viser at de antar at det lønner seg å fremstå som om de var det. For da representerer de iallfall ikke den hyklerske, politisk korrekte eliten, men er ærlige borgere som er i stand til å si det som det er og ikke skyve problemene under teppet.
Senest er det kommet offentligheten for øre at familieminister Solveig Horne ønsker at mennesker (formodentlig menn – hun nevner ikke kvinner) med et middelaldersk kvinnesyn bør ta seg sammen. Det er greit å mene dette, men hun presenterer det altså som en politisk uttalelse, ikke som rør som bobler opp etter litt for mange drinker på et nachspiel. Man gnir seg i øynene. Er vi kommet inn i en episode av “The Simpsons”? Har vi havnet i et parallelt univers? Dessverre er svaret nei, men Hornes uforlignelige, men ikke desto mindre stupide uttalelser – og denne føyer seg inn i en lang rekke – viser at dette landet er på vei til å bli et regime av parallellsamfunn, der de ulike offentlighetene ikke snakker sammen fordi de ikke er i stand til å etablere et uenighetsfellesskap.
Som akademiker burde jeg visstnok ikke mene noe. Jeg burde jo drive med objektiv forskning. Tja. Faktum er imidlertid at jeg er sosialantropolog, og vårt fag representerer, gjennom sin metode, nøyaktig det motsatte av Fremskrittspartiet. For oss forholder det seg nemlig slik at intet menneskelig skal være oss fremmed. For formann Jensen, nestformann Simonsen, representant Tybring-Gjedde og deres medløpere forholder det seg derimot slik at intet fremmed skal være dem menneskelig.
* * *
VG publiserte for ikke så lenge siden en interessant sammenligning mellom FrP og Sverigedemokraterne. Hva kommer det av at det norske partiet ikke vil vedlkjenne seg sine ideologiske brødre i andre land? Er det bare fordi de har ambisjoner om å være et 25%-parti? Forskjellene er uansett vanskelige å få øye på.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/sverige/frp-og-sverigedemokraterna-hvor-like-er-de/a/23295580/
